FotballPremier League

Den gangen jeg sang «Always look on the bright side of life»

februar 21, 2019

Her finner du Unibets odds til Manchester United v Liverpool.

Et av mine aller beste fotball-minner fra duellene mellom Liverpool og Manchester United går tilbake til 26. april, 1992. Dette var en varm og solfin dag på Merseyside, og jeg hadde billett til kampen på Anfield denne ettermiddagen.

Sesongen 1991-92 var den siste i den "gamle" Football League 1. divisjon. Det var sesongen etter som Premier League startet opp, og historien siden den gang er ikke mye å skrive om dersom man er Liverpool-supporter. Utgangspunktet for kampen i slutten av april den gang var enkel.

Det var nest siste serierunde og tabellen så slik ut med to kamper igjen:
(1) Leeds United; 40 kamper – 76 poeng;
(2) Manchester United; 40 kamper – 75 poeng;
(6) Liverpool; 40 kamper – 60 poeng.

Tidlig denne søndagen vant Leeds sin kamp mot Sheffield United på bortebane med 3-2. Jeg mener å huske Lee Chapman stjal showet i den kampen. Jeg husker jeg så den på puben The Arkles like ved Anfield stadion. Med Leeds seier så måtte Manchester United slå Liverpool Anfield for å kunne ha muligheten til å vinne gullet. Selv med uavgjort så var målforskjellen i Leeds favør, så kun seier for de røde djevlene var godt nok.

Gud hvor spennende det er å dra på fotballkamp i England for første gang. Atmosfæren rundt stadion, oppbyggingen til kampstart, snakket og halvliterne på pubene, og i fellesskap synge lagets sanger før man marsjerte de få meterne bort til inngangsporten. Det er like pirrende for deg som reiser for første gang denne sesongen som det var for de som reiste over for å se duellen på Anfield i 1992.

Min kampbillett var på The Kop. Liverpools legendariske tribune. Klubbens 12. mann. De samme klisjene som United bruker om sin Stretford End. For undertegnede var det paradis på jord. Her stod jeg skulder til skulder med likemenn og kvinner. «You’ll never walk alone» gjallet ut av høytaleren når Mark Wright ledet Liverpool-laget ut på banen.

Det ble synget morsomme sanger, gamle slagere og det ble synget stygge sanger av begge sett av supportere. Nervene var på høykant hos samtlige 39,000 som trengte seg sammen på den historieske fotballstadionen. Det var «Glory, glory Man United» fra Anfield Road End, og det var «Ian Rush, Ian Rush, Ian Ian Rush» fra the Kop.

Tolv minutter inn i kampen scoret Ian Rush 1-0. The Kop og 90% av Anfield gikk bananas. Målet var superspissens første mål mot United på 24 kamper. Han ble spilt fri av John Barnes og alene med Peter Schmeichel satte han ballen sikkert nede ved stolperoten. Nå skulle vi endelig vise den "jævla naboen" hvor skapet skulle stå!

Pause-signalet lød – fortsatt 1-0 til Liverpool. På sidelinjen jaget Liverpool manager Graeme Souness sine spillere fremover. Han slo seg på brystet på klubblogen for å få frem stoltheten. Fem meter lenger unna stod Sir Alex Ferguson og manet sine disipler til å angripe på alle fronter. Han tok nok livet av 14 tyggegummipakker denne søndagen.

Bryan Robson vant dueller på midtbanen for United. Ryan Giggs var en evig trussel ned kanten, men Liverpool holdt unna. Mark Wright styrte skuta som en skipper spikket ut av den engelske flåten. Jan Mølby serverte kelnerpasninger, og de harde engelske duellene sendte «Ouuuuuch» gjennom folkehavet mer enn gang.

Tre minutter før slutt kom forløsningen for alle Liverpool fans. Michael Thomas sendte ballen over til Ray Houghton som fyrte løs. «Ai neeeeei» ballen traff tverrliggeren. «ÅÅÅ jaaaaa» Mark Walters var frempå på returen og satte inn 2-0.

Det gikk 20 sekunder der alle på The Kop klemte sidemannen. Så ble det stille i noen sekunder, så eksploderte The Kop med «Always look on the bright side of life» – Manchester United fansens egen sang ble brukt mot dem selv. «Na na, nananan na».

Vel, syng med på orginal-versjonen av United-fansen favoritt-sang mot deppa mostanderfans:

Kampens dommer Rodger Gifford blåste av kampen, og Leeds var seriemestere. United deppet, mens Liverpool-fansen jublet som om de hadde vunnet the treble.

På denne turen bodde jeg på et bed and breakfast som lå i Anfield Road, 50 meter unna banen. Stedet hadde kult-status blant norske Liverpool fans på den tiden. Tina’s Guesthouse var navnet. Mannen til Tina hadde snekret om garasjen til en liten pub, og dit dro jeg rett etter kampslutt. Der satt jeg med en halvliter, blid og fornøyd med Liverpool caps og skjerf. Plutselig marsjerte 5,000 Manchester United fans forbi meg og den lille puben 10 meter lenger ned i gata. Jeg ble verbalt angrepet som jeg aldri noensinne hadde opplevd før, eller siden.

Hmmm. Når jeg tenker tilbake så var jeg den eneste i puben til mannen til Tina på det tidspunktet. De øvrige, de drevne Liverpool supporterne, ventet til United fansen var ute av byen før de igjen fylte gatene med sang og Scouse-humor. Jeg var amatørfan fra Norge, skjønner nå jeg i ettertid. Men moro var det.

Dette var gode minner som har fulgt meg hver dag jeg tenker på favorittklubben min. Men, jeg skal ærlig innrømme at jeg om jeg kunne ha byttet seieren og gledesrusen den gangen for United gull i 1992, mot Liverpool gull underveis i Premier League så hadde jeg akseptert det tilbudet. Jeg har nemlig 25 tunge liga-sesonger bak meg, men er stadig like optimist.

Går det ikke denne gang, så er det alltid neste sesong …

Lykke til søndag, god kamp, «Glory, Glory» og «You’ll never walk alone». Og etter 2 x 45 så er vi venner igjen!

Vi avslutter med Jamie Webster – mannen bak Liverpool-fansens siste super-sang "Allez allez allez".